Denne siden er dedikert til min firbente venn Janko, som har vært min venn gjennom 7,5 år. Han døde 14/8/2003 etter at vi oppdaget en kreft svulst i venstre hofte. Valget stod mellom amputasjon, og ikke klart å få fjernet hele svulsten, eller å latt ham sovne inn på operasjons bordet. Det var en tøff beslutning, men det var min plikt å ikke la ham ha det vondt lenger.

Janko var en flat-coated retreiver, og  kennel navnet hans var Cariena's Fourty-Two. Vi hentet ham i slutten av mars '96, og han var utrolig rolig og trygg på seg selv. Han sjarmerte alle han kom i kontakt med, og det betyr alle på hans vei! Ingen ble oversett. Han skulle hilse på alle han så.

Hans lynne var utrolig! Aldri noe bråk. Hvis noen på hans vei kjeftet på han, viste han null interesse ved neste korsvei. Etter hvert som vi lærte oss "hundespråk" (kroppsspråk), så vi hvordan han signaliserte at han kun hadde gode hensikter.

18 måneder gammel rønket vi hoftene hans, og til vår forferdelse fikk han diagnose middels HD i begge hoftene. Vi merket lite til plagene hans bortsett fra hvis leken hans hadde vært litt vel vill. Da var han stiv om kvelden, så beslutningen ble tatt om ikke holde på med vill lek med ball med kjappe vendinger. Da fikk han vondt om kvelden. Etter det var det aldri tegn til ubehag hos han. I gaten ble han alles kjeledegge og kjendis. Alle visste hvem Janko var, og alle hilse på han på sin vei, store og små. Han var alltid vennlig med de minste som kom løpende for å hilse på, selv om en hel barnehage på EN gang ble litt i det meste laget. Å hilse på andre dyr var en glede for han, katter, sauer, ildere osv. Han var et nysgjerrig vesen som ikke kunne la noe forbli urørt.

Han var en stor kar på 66 cm over ryggen, og 39 kg. En stund lurte vi på om vi skulle bytte navn til Shadow, da han var som en skygge etter oss ut på kjøkkenet, og ellers andre steder som vi gikk. Favoritt plassen hans var alltid ved bena våres. Han kunne liksom ikke komme nært nok.

Nyttårsaften var aldri noe problem. Det dundret og smalt overalt, men han bare kikket opp på oss og så at alt var i orden, og fortsatte med sitt. Det var utrolig å se hvor rolig han opptrådte med smell og blink rundt seg.

Snø, det elsket han. Når den første snøen falt om vinteren, var han verre enn unger. Det var hele hodet rett i en snøfonn, så hele hodet var hvit. Elsket å rulle seg i snøen og sprelle med beina. Snøballer var kjempegøy, og de skulle fortæres så fort de var funnet. Mange gode minner fra vinterstiden.

Kristoffer og Janko var beste venner.

Janko fant seg i det meste.....

More to come.......